Av Jonathan Ben Abraham
Norsk jøde og israelsk statsborger

Nok en gang er vi vitne til merkelig dobbeltstandard i behandlingen av internasjonale konflikter. Som jøder opplever vi dette som uhyre ubehagelig. For hva ligger bak?

Krigen i Gaza er i ferd med å komme litt på avstand. Nærmere 1400 mennesker, mange av dem barn, ble drept som følge av krigshandlingene, som grovt sett pågikk i fire uker.

1400 drepte er 1400 for mange. Annerledes er det umulig å se på dette. Det smerter oss som står Israel aller nærmest i Norge at Midtøsten-konflikten nok en gang krever så mange uskyldige ofre. At barn mistet livet oppleves ekstra tungt.

Vi vet dessverre også hvilke reaksjoner krigen avfødte. I Norge ble det for første gang siden 2. verdenskrig ropt «død over jødene» og «drep jødene» - ikke på arabisk eller urdu, som vi har hørt tidligere, men på norsk. En norsk avis (Dagbladet) fanget opp at en flokk unge menn ropte til hverandre at «la oss dra og jakte på noen jøder». Da ledelsen i Palestina-fronten i Norge ble konfrontert med dette, nektet vedkommende å fordømme uttalelsen. Vi vet også at politiet, i nært samarbeid med Sikkerhetspolitiet (PST), stanset en gruppe ungdommer som øyensynlig var på vei til synagogen og den jødiske aldersboligen i Oslo med alt annet enn godt i sinne. De ble stanset noen hundre meter fra målet. Hva som hadde skjedd dersom de ikke var blitt forhindret fra å nå fram, kan vi i ettertid bare spekulere i.

Det er forståelig at mange reagerer over brå og voldsom død som følge av krigshandlinger. Likevel; det var noe med intensiteten og hatet som viste seg også i norske gater for noen måneder siden, som langt overgikk det vi må kunne kalle akseptabelt og forståelig. Protestene i mange byer, særlig blant muslimske demonstranter, artet seg langt mer som generelle angrep mot jøder – norske jøder – enn som forsvar for palestinerne.

Nå er krigen på Sri Lanka avsluttet. En forferdelig borgerkrig som har kostet over 100.000 mennesker livet de siste 25 år. Enkelte fagmiljøer, blant annet ved flere universiteter i USA, mener tallet på drepte er over 200.000, og at FN av grunner det er vanskelig å se, har hatt interesse av å akseptere den underrapportering av antall døde som regjeringen på Sri Lanka beviselig har bedrevet.

Det som i alle fall nå er bekreftet, også fra FN-hold, er at krigen de siste fire uker kostet minst 1000 sivile liv – daglig! Det betyr at omkring 30.000 sivile ble drept i løpet av like lang tid som krigen i Gaza pågikk. Fortsatt har man ingen sikker fasit, men for hver revidering øker antall drepte.

Men hvor er engasjementet? Protestene? Demonstrasjonene? Avisinnleggene?

FNs generalsekretær har uttalt at forholdene i flyktningeleirene på Sri Lanka er det verste han noen sinne har observert. Hvilken reaksjon vekker slike uttalelser? Ingen . . .

Det er påtakelig at de samme krefter som på det sterkeste fordømte Israel i vinter, nå bruker samme argumentasjon – omvendt – for å forsvare den srilankesiske krigsmakten.

Svært få har hevdet at det ikke kan ha blitt begått overgrep av israelske soldater under krigen i Gaza. Krig får sjelden fram det beste i folk – jøder inkludert. Men det er også et ubestridelig faktum at Hamas brukte palestinske sivile som menneskelige skjold. Dette er bekreftet av så vel FN som uavhengige hjelpeorganisasjoner. Hamas sin umenneskelige utnyttelse av krigen har fortsatt også etter at kamphandlingene er avsluttet. Norsk Folkehjelp avsluttet sin søken etter miner og udetonerte granater, fordi Hamas nektet organisasjonen å fjerne sprenglegemene. De vil samle dem inn for senere bruk. At dette utsetter sivilbefolkningen for stor fare, er åpenbart ikke noe som affiserer organisasjonen.

De høye tapstallene på Sri Lanka henger utvilsomt sammen med at de tamilske tigrene (LTTE) benyttet samme taktikk som Hamas: Uskyldige sivile ble brukt som menneskelige skjold. Men i motsetning til Israel, som brukte mest mulig nøyaktige presisjonsvåpen for nettopp å begrense sivile tap, lot Sri Lanka det regne med artillerigranater over det vesle området hvor, i begynnelsen av konflikten, omkring 200.000 sivile var stuet sammen.

Dersom det israelske forsvaret hadde vært like lite opptatt av å begrense sivile tap og lidelser som hæren på Sri Lanka, ville de palestinske tapstallene vært ekstremt mye høyere.

Som sagt: 1400 drepte er 1400 for mange. Men hvorfor vekker ikke 30.000 drepte tamiler samme, for ikke å snakke om langt sterkere, reaksjoner?

Det er vanskelig å se annet enn to svar: Enten er et palestinsk liv mye mer verd enn et tamilsk. Eller så ligger det mye nærmere å anklage jøder, enn hvem som helst andre.

Som jøde er det vanskelig å fri seg fra at svaret ligger mer i det siste enn det første. Dermed kommer neste spørsmål til overflaten: Hvorfor?

Rent politisk sett ligger noe av forklaringen sikkert i at man forventer mer av Israel enn av Sri Lanka. Det er positivt. Men viser ikke det store sprik i antall drepte på like lang tid, at Israel faktisk innfrir disse forventningene? Men slike nyanser kommer ikke til uttrykk blant «folk flest».

Under krigen i Gaza i januar opplevde vi fire ganger at jødiske gudshus ble påtent i Skandinavia. Synagogen og samfunnshuset i Helsingborg, en liten menighet med omkring 200 medlemmer, ble totalt utbrent.  Samme skjebne ble et jødisk gravkapell i Malmø til del. Jødiske minnesmerker og graver ble vandalisert. To jøder ble skutt på – men overlevde heldigvis skadene. De som skjøt oppga hat mot jøder som følge av krigen i Gaza som grunn. Det ble kastet steiner og brannbomber med jødiske institusjoner. Sikkerhetsinstallasjoner ble forsøkt sabotert. Og politiet i samtlige nordiske land kunne i ettertid rapportere at man hadde avverget angrep som kunne blitt svært alvorlige.

Hva er det som utløser slike handlinger? Vi har ikke sett NOE tilsvarende under krigen på Sri Lanka. De eneste som har demonstrert, har vært tamiler bosatt i Norge. Slik har det også vært i andre vestlige land.

Dessverre tror jeg at noe av forklaringen ligger i latent antisemittisme. Svært mange føler tilfredsstillelse ved å kunne påpeke at jøder begår overgrep. Dermed svekkes kanskje noe av den skyld mange har båret over hva som skjedde under 2. verdenskrig. Ved å gjøre jødene til overgripere, kan Europa fri seg fra sin egen skyld. Men trolig stikker det også dypere enn som så. For nazistenes uhyrligheter skjedde ikke i et vakuum. Holocaust – på hebraisk shoa – kom som et resultat av mange hundre års jødeforfølgelser. Ikke minst professorene Trond Berg Eriksen og Einhart Lorenz har, sammen med idéhistoriker og forfatter Håkon Harket, har i sitt verk «Jødehat» som utkom i 2005 grundig dokumentert dette. Jødehatet ligger solid forankret i den europeiske «folkesjela». Man skal være utrolig naiv som ikke tror at dette ikke gir seg utslag i en eller annen form, også i vår tid.

Dessverre – men jeg må konkludere med at verken Norge eller resten av den vestlige verden har bestått testen. Det nær ufattelige sprik i reaksjoner mellom en krig som tar 1400 liv og en krig som tar 30.000 liv – på like lang tid i samme år – kan ikke forklares rasjonelt.

De fleste – selv Israels sterkeste støttespillere – kan velge å betrakte dette som et akademisk spørsmål. Som jøder kan vi ikke det. Det er våre gudshus som påtennes. Det er vi som blir skutt på. Det er våre barn som blir trakassert, med lærere og «norske» medelever som tause vitner, i norske skolegårder og klasserom.
 
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

Red. Adm.: Dersom du har noen konkrete tema du ønsker skal bli skrevet om sender du en e-post til adressen ovenfor!